Samtaler med en hest

Følgende kommunikasjon skjedde i sanntid, men uavhengig av sted og fysisk møte.

En hest var forsvunnet, og jeg fikk kontakt med den via den universelle energien.

Slik gikk samtalen:
(dag 2)
Meg: Hei D, er du der? Kan jeg få snakke med deg?
D: Ja.
Meg: Hvordan er det med deg?
D: Redd. Sulten.
Meg: Hvor er du?
D: Vet ikke.
Meg: er du skadet?
D: Nei. Sitter fast.
Meg: Sitter beina dine fast?
D: Nei. Hun viser meg hovene sine en etter en og grunnen de står på. Bakken består av grus og stein, vissent gress og kvister. Så snur hun på hodet og viser meg at dekkenet har hektet seg fast i noe kratt og greiner.
Meg: Kjære deg, du er sterk nok til å rive deg løs. Gjør det.
Meg: Hvor er du?
D: Vet ikke.
Meg: Hva ser du omkring deg?
D: Mørkt.
Meg: Hva så du før det ble mørkt?
D: Hun viser meg noen grantrær og kratt et lite stykke unna.

(dag 3)
Meg: Hvor er du?
D: Samme.
Meg: Hvordan har du det?
D: Sulten. Redd.
Meg: Folk leter etter deg. Hva hører du?
D: sender lyden av en bil i det fjerne. Sulten. Hvorfor komme de ikke? De bruker å komme med mat. De bruker å hente meg. Hvorfor kommer de ikke. Ventet lenge.
Meg: De kommer. De må bare finne deg først. Hvorfor stakk du av?
D: Pang. Redd. Trodde jeg døde.
Meg: Hvorfor trodde du det?
D: Pang er død.
Meg: Kan du vise meg hvor du sprang?
D: sender panikk-sprinten sin. Den går i en rasende fart. Omgivelsene fyker forbi så fort at mine sanser ikke greier å skille ut detaljer.

(dag 4)
Meg: Hvor er du, D?
D: Samme.
Meg: Sitter du fast?
D: Nei. Redd. Sulten. Hvorfor kommer de ikke? Jeg er så glad i dem, hvorfor kommer de ikke?
Meg: De leter, men vet ikke hvor de skal lete. Og noen tror du er død nå.
D: gråter. Jeg er så glad i dem, er ikke de glad i meg?
Meg: De er  glad i deg. Jeg er glad i deg. Men nå har de lett så lenge uten å finne deg at de holder på å miste håpet.
D: gråter i strie strømmer. (Meg også.)
Meg: Du og jeg gir ikke opp. Du skal bli funnet, samme hva jeg må gjøre. Du er viktig og det er mange som er glad i deg. Hold ut.

Dagen etter ble hesten heldigvis funnet i god behold. "Fanget" mellom dype grøfter, i et skogsområde. Og uten dekken.
Da jeg møtte hesten i kjøtt og blod, takket hun meg med et par gnag på skulderen, og en langvarig øyekontakt som gikk rett i hjertet på meg. Takk, D!

Window shopping

eller kunsten å kjede seg med stil.

Grått og vått vær er ikke kjedelig bare for mennesker. Mine tre søte pelsvesener kjeder seg også når været er fuktig og kaldt. Jeg har vurdert regnjakke med hette til kattene, men droppet ideen ved nærmere ettertanke. De får være mye inne i stedet.
Hva gjør en katt som kjeder seg?

Mine små dyr følger ofte samme handlingsmønster; først spise litt, så stelle pels og poter. Dernest en runde med masing etter oppmerksomhet fra nærmeste tilgjengelige menneske, helst i et varmt fang. Men hvis fanget ikke er særlig tilgjengelig starter en innbitt leting etter gjemte og glemte leker. Helst slike som triller svært fort når de får et dask med en pelspote. Den leken er artig i omtrent 6 minutter. Litt lengre hvis matmor bidrar med noen puff slik at det blir mer uforutsigbart hvilken retning leketøyet tar. Kattunger kan herje med rullende leker svært lenge om gangen, men voksne katter gidder ikke det. De har for lengst perfeksjonert jakt-teknikkene og trenger dermed ikke den treningen slik småkatter gjør.

Etter noen minutter med lek tar altså kjedsomheten over igjen. Hva skal de da gjøre? Som oftest skjer ett av to: enten finne seg en god soveplass, eller en vinduskarm. Fra vinduskarmen kan de følge med på livet ute, og ser de fugler blir det helt topp. Da lager pusene "knitre"-lyder og gir ivrige signaler om jakthumør. Windowshopping for katter. Halen pisker, ørene stritter og entusiasmen er stor. For meg ser det ut som fuglene er med på leken også, spesielt skjærene. De kan spankulere nedenfor vinduet ganske lenge og skotte opp mot katten med høylydt skratting som akkompagnement. Jeg er overbevist om at fuglene vet at det da er glass mellom jeger og bytte.

Når fuglene ikke gidder mer, gjenstår bare å krølle seg sammen og sove...

eller bare sove.

Den enes død - den andres brød...

I dag ble jeg oppmerksom på ei stor kråke som plukka i ett eller annet på gårdsplassen. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg ut for å se hva det var. Kråka hakket i denne som ligger utslått her.

Ikke den største rotta jeg har sett, men den første jeg har sett i dette området. Og nå jeg har bodd i dette nabolaget i tretten år...

Ifølge tommestokken er dette eksemplaret nesten 40 cm langt, inkludert halen. Derfor blir grobladene på bakken ganske små i forhold. Det er neppe kråka som har drept rotta, for kråka greier ikke å få med seg rotta opp i lufta. De holder til på samme sted fremdeles, både den levende og den døde.

Kanskje er det en av mine katter som har drept gnageren? Katter som får nok mat hjemme, spiser ikke rotter, men de kan godt like å jakte på dem. Men hvis rotta er drept av gift (som den i tilfelle må ha fått i seg et annet sted), lever også kråka farlig. Eller er de "immune" mot rottegift? Kråker er jo såkalt alt-etende, og mange synes de er ufyselige. Vel, i dag er den en nyttig renovatør. Den enes død, osv.

Havørn på snarvisitt

I dag hadde jeg en fantastisk opplevelse! Rett utenfor kjøkkenvinduet kom en diger havørn svevende og tittet inn til meg. Den var virkelig så nært huset at jeg så både øyne og fjærdrakt helt tydelig. Uten redsel møtte den blikket mitt.
Jeg sprang huset rundt for å se hvor den dro, og den tok flere runder over eiendommen før den dreide av og satte kursen mot fjorden. Utrolig vakker fugl! Kjempeherlig å se den på så nært hold. Men du verden så stor den blir når den kommer tett innpå...

En kjapp konferanse med fugleboka fortalte meg at det var en ung havørn. Flott.  Vi ser jo ørnene høyt oppe under sky og sol ganske ofte, men tett på bebyggelse og husvegger er heller sjelden. Jeg ønsker den alt godt og et langt liv.
Dessverre glemte jeg helt å finne noe å fotografere med, så nå har jeg "knabbet" et bilde tatt av Kai Helge Andersen. Unnskyld, og takk til fotografen! Men dette bildet viser altså akkurat det samme som jeg så, fra mitt eget kjøkkenvindu i dag, selv om "min" ørn var en del nærmere enn dette.
Takk også til naturen som i sin raushet gir meg slike flotte opplevelser.

Hvor er alle fuglene?

En kald og litt våt start på september har jaget vekk alt som flyr. Det ser i alle fall slik ut. De stakkars insektene som prøver vingene, dunkes mot bakken av tunge regndråper. Noen fugler er på matjakt, slik som ørneparet jeg så forleden, men mange er de ikke.
Måkene er tause og usynlige, bare noen få unge stormåker er å se av og til. De er lett kjennelige i sin gråbrune fjærdrakt. Slik vil de se ut helt til neste år. Ravnen er taus, kråkene er ikke å se (eller høre), heller ikke kaiene. Sannsynligvis finner de mat i nærmeste skog, men jeg savner å høre at de er der. Hubroen som bodde i lia i nærheten har jeg ikke hørt siden i fjor... Er den borte for godt? Den liker jo ikke å bli forstyrret av mennesker, så kanskje har den ganske enkelt flyttet. Eller?
Hubroens karakteristiske rop er alltid spennende å høre, kanskje mest fordi den bekrefter at vi har skikkelig store fugler også i vår mangfoldige natur. Noen tror den varsler død og elendighet, men det er bare tøys. Slik overtro er like mye overtro som at skjærene er uhells-varslere. De er jo bare koselige fugler som ikke er så redd for oss mennesker som enkelte andre. Tvert imot kan det se ut som de foretrekker å holde seg nært menneskene, sikkert fordi vi hjelper dem med tilgangen på mat. Og fordi rovfuglene helst ikke vil ha noe med oss tobeinte å gjøre.
Skjærene knabber egg og unger fra andre fugler i hekkesesongen, lilkevel holder småfugler seg i nærheten av skjærene. Det er nok fordi de blåsvarte og hvite er dyktige til å varsle om katter og andre farer. Men nå er også skjærene lite å se. Er de på bærtur?
Gjessene har flyktet sørover uten at jeg har sett dem denne gangen - synd. Flokkene er så vakre der de fosser over himmelen. Linerler og svaler er også borte nå, og trost og stær har flokket seg før de setter kursen sørover de også. Men til vanlig bor her blåmeis og kjøttmeis - hvor er de? Slike typer holder ut norsk vinter, så de bør være i nærheten, jeg har bare ikke hørt dem på lenge...
I år hadde vi ingen hakkespett på blåmeis-fangst, heldigvis, for småfuglene fikk nytt hus i vår og der er "døra" sikret mot lange og kraftige hakkespettnebb. Likevel er det temmelig lenge siden jeg har hørt noe fra meisene mine. Håper de dukker opp igjen nå som jeg har hengt opp ny forsyning av meiseboller.
En regnvåt og mørk septemberkveld for et par år siden hørte jeg en ukjent fuglestemme utom vinduet mitt. Etter å ha konsultert med fugleboka - den med lydeksempler - viste det seg å være en kattugle. Den satt og ropte fra treet i hagen. Den tutet ikke, det var mer som et pip den ropte med. Spennende likevel, særlig fordi den ropte mens det var mørkt. Den fugleboka til J.Pedersen og L.Svensson er forresten ganske fantastisk. Ikke bare er bildene og beskrivelsene flotte, men alle lydklippene gjør det mulig å identifisere fuglene uten å se dem. Herlig.
Kattene synes ikke de lydklippene er like herlige da, de blir helt forstyrret når jeg spiller av fuglelyder. Morsomt å se på for meg, men stressende for kattene når de fyker rundt i rommet og opp i vinduene for å sjekke hvor fuglene er, mens ørene går i alle retninger for å identifisere retningen... Stakkars puser, slikt er det bare jeg av oss som ler av.

Leoparder og andre spesielle dyr

Dette er ikke en leopard, dette er en svart skogsnegle. Men under her er to leoparder, en liten på 4-5 cm, og en litt større på 10-11 cm.

Prikkene og stripene vises godt og er årsak til at de kalles "Leopardsnegler". De er visstnok innvandrere, men her hos meg er de nyttedyr.

Begge sortene bor i hagen min, og holder plassen helt fri for den forhatte brunsneglen.

Skogsneglene har vært her "alltid", og deres stripete slektninger dukket opp første gang for 4 år siden. Den gang var det en del vanlige snegler i hagen også, men leopardene har fortrengt de grå. Passer meg bra, så får plantene stå i fred, for disse kjempesneglene spiser bare død vegetasjon. Og jommen er de kjemper også, noen av dem. Den største jeg har sett var like lang som håndflaten min. Hvis Litjveitja treffer på slike, hopper hun unna. Jeg tror hun må være redd slanger og lignende...

Leopardene er også de kjappeste sneglene jeg har sett noen gang. Når det gjelder disse, kan man ikke snakke om sein som en snegle.

Sneglene bor her fast, men det dukker av og til opp gjester i hagen også. Rådyr om vinteren. En rev nå og da ser vi også. En grevling passerte meg på en meters hold en sen sommerkveld, men før jeg rakk å reagere var den lydløst forsvunnet i kornåkeren nedenfor hagen.

En spurvehauk ble litt lenger. Den var nok desperat sulten, for den lille rovfuglen prøvde å fange "vår" skjæremor. Spurvehauken var bare halvparten så stor som skjæra, men den holdt henne godt fast. Skjærefar laget et svare spetakkel, og slo etter hauken med vingene. Jeg ville hjelpe til og kastet et lite hageredskap mot kaoset. Spurvehauken snudde hodet mot meg, og naglet meg med blikket et par sekunder, inntil den nok innså at utfordringen var for stor, og slapp taket i skjæra.

Skjæreparet flyktet opp i reiret sitt, spurvehauken tok til vett og fløy mot skogen, og jeg stod forbløffet igjen og lurte på om hendelsen hadde vært virkelig. Og det hadde den.

Katteliv

Kattenes liv vender tilbake til det normale nå, etter at denne krabaten fikk fjernet skjermen rundt halsen og stingene i øret. De andre to kattene har blitt mye roligere, og nå er de gjerne sammen alle tre. De hilser på hverandre ved matfatet, og deler på den beste soveplassen igjen. Det var litt trist her da de bare sprang vekk hver gang de så Litjpusen med "ekstrautstyret" fra dyrlegene. Men nå er alt bra igjen, med unntak av at det øret som ble operert er litt deformert og merkelig. Vi satser på at det går seg til, slik at denne praktkaren får vist hele verden hvor fin han egentlig er. Det viktigste er selvsagt at han har normal hørsel og kan bevege begge ørene slik en katt skal. Og det kan han nå.

For meg er det stor underholdning når de to lodne pusene mine utfordrer hverandre til kappløping og lekeslåssing ute i hagen. Da fyker de omkring busker og blomster, gjemmer seg for å overfalle motstanderen, og leker "sisten". Min vesle frøkenpus er oftest den som jages, men så er hun også den som utfordrer sine eldre og større brødre. Ofte.

De to røde guttene har samme mor. De er født her hjemme med ett og et halvt års mellomrom. Moren deres lever dessverre ikke lenger, men hun er her likevel. Jeg merker nærværet hennes av og til. Den unge kattedamen har ukjent mor (og far), likevel er hun lillesøster. I sin forrige inkarnasjon bodde hun her og var stor og vakker, med lang askegrå pels, med svart nese og barter. Da bar hun navnet April. Dessverre ble hun alvorlig syk og måtte avlives, sju år gammel. Sorgen over henne var nesten ikke til å bære, men det ble heldigvis mye enklere da jeg så henne her selv om kroppen var død. Jada, de kalles spøkelser, men det er ingen spøk. Katten var her sammen med de andre, selv om kroppen var død. Den er her fremdeles, parallelt med seg selv i ny kropp. Herlig. Og det var utrolig herlig da min gjenfødte lille frøken fant meg igjen. Den hadde blitt fem måneder, og jeg var tilfeldigvis på besøk i huset hvor den da bodde. Den var forlengst flytteklar, men det var ingen som ville ha henne. Inntil jeg kom. Jeg tok pusen med meg hjem, og det var en helt merkbar gjensynsglede fra hennes side, både overfor meg og huset mitt. Hun brydde seg ikke om å utforske noen ting, for hun visste jo allerede hvordan det så ut her. Visste hvor soveplassen sin var.

Her er det altså mange katter, tre levende og synlige for alle, og en del ikke fullt så synlige, men likevel godt merkbare for den som vil "se". Parallelle dimensjoner. Herlig!



Lille Houdini

Denne pasienten fortjener å kalles Lille Houdini fra og med i dag.

For fire dager siden vrengte han skjermen over det nyopererte øret. For to dager siden vrengte han skjermen over det friske øret. Og i dag greide han å åpne hele greia, slik at den bare hang og slang fra en løkke i båndet rundt halsen. Han har også greid å klore seg til blods flere ganger. Denne heling-prosessen møter stor motstand fra min lille pasient.

Så langt er resultatet at ørekarmen fortsatt er en smule blodfylt, og stingene har løsnet fra yttersida. De holder altså ikke brusk og hud sammen slik de skal, fordi denne katten protesterer så voldsomt på skjerm, smerter og gro-kløe. 

Jeg gir Reiki for smertelindring og for å påskynde groingen, men det går ikke fort nok for pusens tålmodighet.  Jeg tror vi må oppsøke ekspertene igjen etter helga.

Utvidet kommunikasjon

Denne søtnosen er familiens yngste medlem. Hun er litt over to år, og har bodd her mye lenger...

Hun bruker stemmen sin uhyre sjelden, men det er likevel ingen problemer med å fortstå hva hun vil si. Såvidt jeg vet, er den delen av hjernen som registrerer og tolker følelser den samme hos mennesker og dyr, derfor oppfatter vi raskt hvordan et dyr har det. Vi forholder oss dermed ubevisst til dyrs uttrykk for redsel, smerte, glede, misnøye, utålmodighet osv.
Men dyr kommuniserer mye mer enn det. Se bare på katter og hunder, for eksempel. Se hvordan de kan sitte å se på hverandre på avstand, for deretter som på signal starte lek, eller bare gå hver sin vei. Mine katter bruker samme teknikk på meg, de ser meg i øynene og formidler et budskap. Og jeg oppfatter hva de vil fortelle meg. Heldigvis trenger jeg ikke ha øyekontakt med kattene for å "høre" hva de vil si.

Det var en annen trefarget katt som lærte meg det, for en god del år siden. Den pusen satt i et bur på venterommet hos dyrlegen, og jeg snakket litt med den på menneskevis. Jeg snakket litt med mennesket som hadde bragt den dit også, og fikk høre den skulle avlives. En helt frisk og flott hunkatt i sin beste alder måtte dø, fordi eierne var gamle og skrøpelige. Mens jeg satt der på huk foran buret og snakket med katten, registrerte jeg en voldsom redsel hos katten. Det var hjerteskjærende, og rørte meg voldsomt. Og som lyn fra klar himmel flashet bilder inn i hodet mitt. Bilder av et kjøkken, bilder av en gammel dame og en skrøpelig mann. Katten sendte meg mentale bilder av sine elskede mennesker, og stedet den bodde. Den var redd og ville hjem til tryggheten.
Budskapet nådde meg i en brøkdel av et sekund, og jeg ble stum av forbløffelse, samtidig som jeg slet med tårene på vegne av den stakkars pusen. Jeg var også inderlig lei meg over å ikke kunne gjøre noe. Hadde det vært i dag, hadde jeg vel tatt katten med meg hjem, men dette skjedde for så lenge siden at det ikke var særlig utbredt med omplassering og fosterhjem for katter. Derfor gjorde jeg altså ingen ting. Men jeg tok med meg opplevelsen videre, og har tenkt på den katten svært ofte.  Den introduserte meg for en utvidet kommunikasjon med dyr, og en teknikk som jeg har utviklet videre. Takk til den ukjente kattefrøkenen.

For snart to år siden kom min trefargede pus til huset. Og hun har bodd her før... men da var hun grå i pelsen.

Spiseforstyrrelser

Det er jommen ikke bare bare å få hjem en nyoperert katt med krage rundt halsen.
For det første har den det vondt. For det andre må den mates, fordi kragen kommer i veien hvis den prøver seg på matskåla. For det tredje blir den spiseforstyrret...

Vanlig hverdagskost er ikke bra nok lenger, det skal være eksklusiv mat i porsjonsboks. I min naivitet kjøpte jeg to slike bokser før helga, og meningen var å stelle litt ekstra godt med pasienten min. Og hva har skjedd? Jo, slik mat er så mye bedre enn hverdagskosten, så alt annet blir avvist av min lille pelskledde venn. I går ettermiddag var begge boksene tomme. Bare aluminiumet igjen, og lukta av det som hadde vært der. Hva gjør så min lille store pusekatt? Jo, den sultestreiker! Og de andre to sympatistreiker...

Etter timesvis med taus stillingskrig, måtte jeg innrømme meg slått, og tok en runde for å proviantere flere porsjonsbokser. Dette blir en kostbar rekonvalesensperiode...

Syk-katt-epleie

To døgn siden operasjonen, og pusen er i bedring. Men for et styr med den skjermen den har rundt halsen.

Katten får ikke til å stelle pelsen sin, så børsten må brukes flittig. Pus kræsjer skjermen bort i alle matkopper, så den må mates for hånd. Hver gang den snur på hodet, eller rister seg, kommer det vonde øret borti plastkragen, og da rister den på hodet igjen. Og så blir det enda verre. De andre to kattene i huset, blir skremt av plastkragen, ergo stikker de av når de ser han. Stakkars store lille pusekatten! Dette kan bli lange, ensomme og slankende uker.

Matmor vrir hjernen for å finne gode måter å hjelpe katten på. Han blir løftet forbi hindringer, får ekstra god mat og ligger ofte i fanget. Men i går var gode råd dyr(e)... Han ble skremt av lyder fra veien, og pilte oppunder taket i garasjen for å gjemme seg. Der ble han, i timesvis. De andre kattene svinset inn og ut som vanlig, men pasienten uteble. Nå er ikke denne matmora like god til å klatre og balansere som en katt, dessverre, så det måtte til en stige, men pusekatten var likevel utenfor rekkevidde. Den bare titta ned og mol høylytt. Kanskje lo den godt i sitt indre over sin matmor som slet med høydeskrekken. Resignert ga jeg opp, krabbet ned fra stigen og gikk.

En drøy time senere kom pusen ned av seg selv.

Besøk hos dyrlegen: Blodøre - del 2

Nå i kveld har min kjære store lille puselusk det skikkelig vondt. Det hjalp ikke det spor at dyrlegen tappet litt blod fra øret til pusen forrige ettermiddag. Allerede i går formiddag var problemet tilbake; en stor blodpose hang på innsiden av pusens ørekarm. Og i morgest måtte øret opereres.
Jeg var sammen med pusen inntil han sovnet av bedøvende midler, men så måtte jeg forlate kontoret til dyrlegene. De skulle ringe når jeg kunne hente han igjen.
Det ble lange timer. Jeg hadde telefonen under konstant oppsyn og bare ventet - i over 5 timer. Omsider fikk jeg heldigvis beskjed om at puselusken kunne hentes.  Stakkars pusen min!
Han var utstyrt med krage for ikke å klore opp øret enda mer, og han var blodete og fæl. Og stressa til tusen. Øret hans var perforert med mange små svarte sting, og han hadde tydelig vondt. Huff.
Dyrlegene hadde skjært opp øret hans, skrapt vekk noe (som sannsynligvis hadde medvirket til at det ble et blodøre i utgangspunktet), og så sydd sammen huden og brusken i øret igjen. Stakkars lille store pusen min!

Nå har han vært hjemme i åtte timer, og har det virkelig vondt. Kragen plager han, fordi den kommer borti alt mulig når han beveger seg. Matlysten er på bånn, fordi øret er vondt. Han vil bare gjemme seg. Og lide.

Han skal få smertestillende i morgen tidlig, og dagen etter igjen. Men så er det slutt på slik hjelp.
Heldigvis har jeg greid å få han til å spise litt: reker og fersk torsk. Jeg har matet han, bit for bit. Mens pusen ligger langflat bak en sofa og lider. Smerten lyser av øynene hans, det er så tårene triller hos oss begge.

Hva hadde skjedd hvis dette øret ikke ble operert? Jeg antar at det enten ville bli en blodbyll som sprakk, og som fortsatte å blø.... Eller at blodåren som fører opp til øret ville kollapse.... Ingen av delene er spesielt hyggelige å tenke på. Men det er ikke spesielt hyggelig med en pusekatt med store smerter heller...
Her må smertelindring kobles inn, da er Reiki en god hjelp. Takk for Reiki!
Og god bedring til store lille pusen min.

Besøk hos dyrlegen: Blodøre

Min kjære pus ligger slapp og urørlig på puta si i dag. Han er kraftig neddopet på grunn av et høyst nødvendig besøk hos dyrlegen.

Det starta for en to-tre dager siden. Katten min gikk og rista på hodet i tide og utide. Slik så det ut i hvertfall, og gradvis bøyde den ene ørespissen seg nedover. Det så egentlig ganske komisk ut, men ved nærmere inspeksjon så jeg en kul på innsida av ørekanten. Jeg mistenkte insektstikk av ett eller annet slag, men ble lettere bekymret da kulen ble større dag for dag. Og det vanligvis hvite øret antok en mer blålilla farge etter hvert.

I går kveld bestemte jeg at dyrlegen måtte oppsøkes dersom øret til pusekatten var like ille i dag... Og det var slett ikke bedre, snarere tvert imot. Heldigvis er de lokale dyrlegene svært hjelpsomme, så i ettermiddag ankom katt og eier til dyrlegekontoret. Pusen protesterte høylytt på både bur og bilkjøring, men det var ingen vei utenom. Proffene måtte se øret hans.

Å få en sprøyte i  nakken er ikke populært, men ingen av mine katter tillater undersøkelser uten å være litt dopet først. Det bøyde øret var i tillegg litt smertefullt for pusen, så bedøvelse var påkrevd for at dyrlegen skulle få gjøre jobben sin - uten å få atten klør i fingrene.

Konklusjonen var "blodøre", noe jeg aldri har hørt om. Men blodet ble tappet ut, og begge ørene ble renset etter alle kunstens regler. Det viste seg at katten hadde midd i ørene, noe som klør svært. Den kan rett og slett ha skadet seg selv når den har klødd seg i øret. Huff. Og stakkars pus. Det må ha klødd noe voldsomt...

Så nå ligger han der på puta og hviler ut etter å ha besøkt dyrlegekontoret, mens jeg har fått betale en del kroner. Jeg må følge godt med de nærmeste par dagene, for det kan bli en ny blodansamling på øret. I verste fall må hud og brusk syes sammen. Noe jeg inderlig håper vi slipper, både pusen og jeg.

Men jeg har fått klar beskjed om å komme til dyrlegene med de andre to også. Siden fenomenet er smittsomt, har sannsynligvis også de midd som må knekkes, så nå må timeplanen ryddes for mer helsehjelp...

Brølekatter

Tiger (Panthera tigris) er et stort kattedyr som tilhører gruppen med brølekatter. (fra Wikipedia.)

Jommen har jeg brølekatter i huset jeg også. I hvertfall av og til. Disse små slektningene til tigerne som vi kaller huskatter, har både vilje, temperament og stahet en tiger verdig. Husets eldste heter Tiger også. Han er over 9 år og rødstripete med hvitt bryst og hvitt rundt nesen, skikkelig en praktkar. Men det er ikke han det skal handle om denne gangen. Derimot skal det skrives noen ord om den ett og et halvt år yngre broren til Tiger. En lyserer og svært langpelset variant av brølekatter.
Den lange tette pelsen kan være besværlig av og til, for når ullpelsen skal røytes av, hender det at det bokstavelig talt floker seg. Min lille stabeis fikk en ganske heftig floke på ryggen, mot haleroten. Den utviklet seg godt gjennom en måneds tid. Og like lenge har jeg snakket med pusen om å klippe vekk den store pels-klumpen. Snakket og snakket, tryglet og bedt. Truet med dyrlege og barbering. Det var å snakke til døve ører. Samme hva jeg sa, var pusekatten ikke villig til samarbeid. Han har vært hos dyrlegen og blitt barbert før, så jeg trodde virkelig at den trusselen ville føre til en samarbeidsvillig katt. Men på katters arrogante vis avviste han alt.
I et desperat forsøk på å befri katten fra pelsfloken prøvde jeg med tvang også. Og alle som har katt vet hvordan det må ende. Min søte snille pus ble umiddelbart en brølekatt med klør og tenner i mengder.

Like overbevisende som en tiger...

Overivrig etter å hjelpe pelsdyret resignerte jeg og fant kattebørsten istedet. Om igjen, og om igjen. Dessverre hjalp det ikke så mye, men det var da noe å holde på med mens jeg prøvde å snakke katten til fornuft.  Slik gikk dagene og ukene.

Helt til i går kveld. Pelsdotten kom helt frivillig på besøk i fanget mitt og saksa lå innen rekkevidde. Rolig pus, noen forsiktige prøveklipp - og seier over pelsfloker. Nå spankulerer han omkring og viser de andre to sin nye frisyre; ti kvadratcentimeter ryggskinn med tre millimeter lang pels. Omvendt hanekam?

En massakre

Kattene fordufter i samme stund som jeg bestemmer meg for å klippe plena. Så også i dag. Jeg tror de synes en gressklipper er et bråkete monster som tygger i seg alt den kommer over. De har rett i det.
I dag har klipperen tygget i seg meter på meter med gress og ugress, og hvitkløver. Mengder med hvitkløver. Og ikke bare det. Naboens bier og alle humlene liker hvitkløveren svært godt, og i dag var det hundrevis av disse bevingede skapningene sammen med kløveren.
Nå har det seg slik at min gressklipper krever en myndig styring av et menneske; meg. Jeg så at kløverblomstene hadde besøk, og kommanderte de besøkende nektarsamlerne til å fly vekk før klipperen kom tyggende, men de var svært uvillige til å adlyde. Valgets kvaler: enten kjøre utenom blomstene og biene, eller kjøre...

Resultatet? Plena har fått små hvite øyer av kløver med bier og humler i. Og jeg har flere liv på samvittigheten. Den ansvarlige for en massakre. Her drepte jeg tusenvis av veps med gift for noen dager siden, og så drepte jeg sikkert flere hundre bier i dag. Det er ikke noe rart at forskerne rapporterer at det er mindre bier og humler nå enn det burde være - det er nok min skyld.

Men skjærene i gården, de er fornøyde. De vandrer omkring på nyslått gress og plukker kjapt opp alle kadaverne, og de ser ut til å nyte maten. Noen smadrede snegler står også på menyen, ser jeg. Bare de nå lar leopardsneglene være. Kattene har også dukket fram igjen, storfornøyde. Å jakte på skjærer er en morsom sport. Heldigvis greier de aldri å fange dem. Her i huset er det jeg som står for massakrene.

Ett av ofrene, forhåpentligvis i god form i en vakker blomstereng i det hinsidige.

Dumping, mishandling og stjeling av dyr

gjør meg skikkelig forbannet.  Bare den siste uka har media flommet over av historier om mildt sagt elendig behandling av små og store dyr. Dyr har blitt stjålet, dumpet i skoger og grøfter og mishandlet grovt - til og med kastet foran biler. Akkurat som det er en godtatt måte å avlive dyr på. Til og med politiet har gjort seg skyldig i å med overlegg å kjøre over en katt. De bør virkelig skamme seg!

Alle som er stygge med dyr på en eller annen måte, bør skamme seg. Lenge.

Dyrene er våre venner. De er naturens gaver til oss. De viser oss betingelsesløs hengivenhet og kjærlighet, uten å kreve annet enn mat og stell og litt kos tilbake. Dyr har følelser akkurat som mennesker, og de føler smerte like godt som mennesker. Enn hvis noe kastet en unge foran en bil? Det skulle vel bli ramaskrik og oppstyr. Men hvis et dyr blir påkjørt blir refrenget fort "bare et dyr". Er et dyr "bare" for det barnet som koser seg med det? Er en familiehund "bare et dyr" for eierne? Og hva med en hest? Er den "bare"?

Visst er dyr akkurat det; dyr, men de er likevel levende skapninger som fødes av andre levende skapninger. Ethvert dyr har hatt en mor som ofret alt for at hennes små skulle leve opp. Også dyr puster, føler, har behov - akkurat som mennesker. Det de ikke har, er hevngjerrige tanker. Og de utøver aldri uprovosert vold. Kjæledyr er hengivne inntil døden.

Dyrene våre er prisgitt oss mennesker, og vi skylder dem å behandle dem pent. Pen behandling inkluderer å heller avlive dem enn å dumpe dem i skog og grøftekanter. Pen behandling betyr tak over hodet, mat og godt stell. Hver eneste dag i deres liv. Pen behandling betyr å beskytte dyrene mot ondskapsfulle mennesker og grusom behandling. Pen behandling betyr også god hjelp ved skader og sykdom. Vi mennesker er utpekt til å passe på at dyrene har det bra, det er derfor vi har fått dem som gaver. De er her for å lære oss å leve her og nå, de lærer oss om kjærlighet og hengivenhet på en måte ingen mennesker kan.

Støtt Dyrebeskyttelsen og andre av dyrenes gode hjelpere. Stell godt med dyrene. De sender oss budskap hele tiden, vi skylder dem å lære oss å forstå hva de vil lære oss.

Fiskemåker på besøk

Dagens frokost ble fortært i hagen, takket være et kort, men godt solgløtt. En tørr brødskalk til skjærene ble også med ut. Jeg strødde brødbitene utover plena, og ventet besøk av mine fuglevenner skjærene. Det er et par som bor i et stort tre her.
Skjærene var ikke å se, men en enslig fiskemåke landet mindre enn to meter vekk. Den naglet meg med et blikk som tydelig sa "ikke forstyrr!". På en-to-tre hadde den plukket i seg mer enn halvparten av brødet, mer enn den faktisk greide å svelge. Med halvåpent nebb stappfullt av brød, så den både komisk og fortvilet ut. Men strategien hans (eller hennes) var smart. For sekunder etter flakset det hvite vinger overalt i lufta over måken og meg - hele slekta kom for å delta i måltidet. De flakset og skrek mens "min" fiskemåke svelget etter beste evne, og fortsatte å forsyne seg av brødbitene. Den flyttet seg ikke, selv om noen av de andre bevingede var temmelig nærgående. De stupte og flakset på måkers vis, og en av dem fisket til seg et par biter. Mens "min" måke stirret på meg uten å vike en tomme. Seierssikkert holdt den stand på plena og gledet seg sikkert over at ingen andre torde å lande så nært et menneske. Lenge etter at slektningene hadde gitt opp, satt den der. Og stirret meg direkte i øynene mens den svelget maten.
Hele seansen varte nok bare et drøyt ti-minutt, likevel føltes det lenge. Jeg håper denne fiskemåken vil komme tilbake en annen gang og hilse på meg. Da skal den få mer mat.

Vepsebol

Jeg fant husokkupanter oppe på stabburet mitt for noen dager siden. De hadde nok bodd der en stund, for huset deres var stort... Summingen tiltok sterkt da jeg nærmet meg for å sjekke hvem beboerne var, inntil jeg fant det best å finne retretten.

Litt fornærmet over å ha blitt jaget ut av min egen eiendom, la jeg en listig plan for hvordan okkupantene skulle beseires. Men jeg måtte vente til det ble mørkt. Og kaldt.

Noen timer senere snek jeg meg opp stabburstrappa, bevæpnet med tykke klær, lommelykt og vepsespray. Jeg listet meg stadig nærmere, med alle sanser i beredskap. Ikke et insekt å se. Ikke en eneste summing i lufta. Der var jeg i posisjon, parat til aksjon med ferdigristet boks. På med lommelykta, fokus på målet - og gitskyen spredte seg omkring vepsebolet.

Hostende og lett forgiftet forlot jeg åstedet like kjapt som jeg kom. Jeg venta ikke for å se om noen illsinte husokkupanter ville ha kontakt med meg, jeg bare stakk. Og siden har jeg ikke sett en eneste veps. Men de flyr ikke i regnet, kanskje er det derfor?

Katter. Katter. Katter. Personligheter.

Denne kattungen bodde hos meg i ti uker en sommer for noen år siden. En herlig viljesterk og vennlig skapning, som alle katter. Hun var her som foster"barn" inntil hun fikk nye eiere.
Her i huset bor det fast tre store personligheter i pels. Alle med rød som mest dominerende farge. To er ute i regnet, mens den tredje har funnet seg en myk og varm soveplass inne.
Han er en diger katt med lang pels. Over åtte kilo katt å løfte på. Når han vil sitte på fanget, er det ikke plass til noe annet. Helst vil han sitte på fanget når jeg leser avisa, eller pusler med en sudoku. Den andre store - og rødpelsede - gutten, bruker klørne på meg når han vil ha kos og oppmerksomhet. Han er utrolig dyktig til å passe på at jeg ikke får risp i huden, men det går hardt utover klærne av og til. For han gir seg ikke før han har fått akkurat så mye oppmerksomhet som han ville ha.
Den tredje katta i huset er en søt og snill ung frøken. Ung og full av energi. Og hun vil helst sove oppå dyna mi, for seg selv. Denne puse-frøkenen bruker svært sjelden stemmen sin, likevel får hun fortalt hva hun vil. Alltid. Og hun gir seg ikke heller, før hun har fått akkurat den maten hun vil ha. Boksemat kommer som tredje alternativ, etter nyfanget småfugl og fersk fisk.
Hvordan vet jeg at hun vil inn, når hun ikke lager lyder? Jeg bare vet. Når jeg åpner ytterdøra, sitter hun der. Alltid.
Kattene er mine venner. De viser at de er glade i meg. De viser at de er glade for å bo her. De koser seg sammen, og sammen med meg. Ekstra fornøyd blir duringa når de får servert fersk sei. Da ligger de med buken nedpå og tygger og smatter. Hvorfor elsker katter å spise fisk, mens de hater å bli våte? De fanger jo ikke fiskene selv.

Det finnes mange andre kule dyr også. For eksempel hunder, sauer, griser, høner, ikke minst hester. Til og med rotter går an, men ikke insekter... Heldigvis fanger kattene både fluer og edderkopper. Veps må jeg ordne opp med selv. Men disse flyvende irritasjonsmomentene har det heldigvis vært lite av denne sommeren. Eneste fordelen med en kald og våt sommer....