Katten får ikke til å stelle pelsen sin, så børsten må brukes flittig. Pus kræsjer skjermen bort i alle matkopper, så den må mates for hånd. Hver gang den snur på hodet, eller rister seg, kommer det vonde øret borti plastkragen, og da rister den på hodet igjen. Og så blir det enda verre. De andre to kattene i huset, blir skremt av plastkragen, ergo stikker de av når de ser han. Stakkars store lille pusekatten! Dette kan bli lange, ensomme og slankende uker.
Matmor vrir hjernen for å finne gode måter å hjelpe katten på. Han blir løftet forbi hindringer, får ekstra god mat og ligger ofte i fanget. Men i går var gode råd dyr(e)... Han ble skremt av lyder fra veien, og pilte oppunder taket i garasjen for å gjemme seg. Der ble han, i timesvis. De andre kattene svinset inn og ut som vanlig, men pasienten uteble. Nå er ikke denne matmora like god til å klatre og balansere som en katt, dessverre, så det måtte til en stige, men pusekatten var likevel utenfor rekkevidde. Den bare titta ned og mol høylytt. Kanskje lo den godt i sitt indre over sin matmor som slet med høydeskrekken. Resignert ga jeg opp, krabbet ned fra stigen og gikk.
En drøy time senere kom pusen ned av seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar