En massakre

Kattene fordufter i samme stund som jeg bestemmer meg for å klippe plena. Så også i dag. Jeg tror de synes en gressklipper er et bråkete monster som tygger i seg alt den kommer over. De har rett i det.
I dag har klipperen tygget i seg meter på meter med gress og ugress, og hvitkløver. Mengder med hvitkløver. Og ikke bare det. Naboens bier og alle humlene liker hvitkløveren svært godt, og i dag var det hundrevis av disse bevingede skapningene sammen med kløveren.
Nå har det seg slik at min gressklipper krever en myndig styring av et menneske; meg. Jeg så at kløverblomstene hadde besøk, og kommanderte de besøkende nektarsamlerne til å fly vekk før klipperen kom tyggende, men de var svært uvillige til å adlyde. Valgets kvaler: enten kjøre utenom blomstene og biene, eller kjøre...

Resultatet? Plena har fått små hvite øyer av kløver med bier og humler i. Og jeg har flere liv på samvittigheten. Den ansvarlige for en massakre. Her drepte jeg tusenvis av veps med gift for noen dager siden, og så drepte jeg sikkert flere hundre bier i dag. Det er ikke noe rart at forskerne rapporterer at det er mindre bier og humler nå enn det burde være - det er nok min skyld.

Men skjærene i gården, de er fornøyde. De vandrer omkring på nyslått gress og plukker kjapt opp alle kadaverne, og de ser ut til å nyte maten. Noen smadrede snegler står også på menyen, ser jeg. Bare de nå lar leopardsneglene være. Kattene har også dukket fram igjen, storfornøyde. Å jakte på skjærer er en morsom sport. Heldigvis greier de aldri å fange dem. Her i huset er det jeg som står for massakrene.

Ett av ofrene, forhåpentligvis i god form i en vakker blomstereng i det hinsidige.