Dagens frokost ble fortært i hagen, takket være et kort, men godt solgløtt. En tørr brødskalk til skjærene ble også med ut. Jeg strødde brødbitene utover plena, og ventet besøk av mine fuglevenner skjærene. Det er et par som bor i et stort tre her.
Skjærene var ikke å se, men en enslig fiskemåke landet mindre enn to meter vekk. Den naglet meg med et blikk som tydelig sa "ikke forstyrr!". På en-to-tre hadde den plukket i seg mer enn halvparten av brødet, mer enn den faktisk greide å svelge. Med halvåpent nebb stappfullt av brød, så den både komisk og fortvilet ut. Men strategien hans (eller hennes) var smart. For sekunder etter flakset det hvite vinger overalt i lufta over måken og meg - hele slekta kom for å delta i måltidet. De flakset og skrek mens "min" fiskemåke svelget etter beste evne, og fortsatte å forsyne seg av brødbitene. Den flyttet seg ikke, selv om noen av de andre bevingede var temmelig nærgående. De stupte og flakset på måkers vis, og en av dem fisket til seg et par biter. Mens "min" måke stirret på meg uten å vike en tomme. Seierssikkert holdt den stand på plena og gledet seg sikkert over at ingen andre torde å lande så nært et menneske. Lenge etter at slektningene hadde gitt opp, satt den der. Og stirret meg direkte i øynene mens den svelget maten.
Hele seansen varte nok bare et drøyt ti-minutt, likevel føltes det lenge. Jeg håper denne fiskemåken vil komme tilbake en annen gang og hilse på meg. Da skal den få mer mat.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar