Katteliv

Kattenes liv vender tilbake til det normale nå, etter at denne krabaten fikk fjernet skjermen rundt halsen og stingene i øret. De andre to kattene har blitt mye roligere, og nå er de gjerne sammen alle tre. De hilser på hverandre ved matfatet, og deler på den beste soveplassen igjen. Det var litt trist her da de bare sprang vekk hver gang de så Litjpusen med "ekstrautstyret" fra dyrlegene. Men nå er alt bra igjen, med unntak av at det øret som ble operert er litt deformert og merkelig. Vi satser på at det går seg til, slik at denne praktkaren får vist hele verden hvor fin han egentlig er. Det viktigste er selvsagt at han har normal hørsel og kan bevege begge ørene slik en katt skal. Og det kan han nå.

For meg er det stor underholdning når de to lodne pusene mine utfordrer hverandre til kappløping og lekeslåssing ute i hagen. Da fyker de omkring busker og blomster, gjemmer seg for å overfalle motstanderen, og leker "sisten". Min vesle frøkenpus er oftest den som jages, men så er hun også den som utfordrer sine eldre og større brødre. Ofte.

De to røde guttene har samme mor. De er født her hjemme med ett og et halvt års mellomrom. Moren deres lever dessverre ikke lenger, men hun er her likevel. Jeg merker nærværet hennes av og til. Den unge kattedamen har ukjent mor (og far), likevel er hun lillesøster. I sin forrige inkarnasjon bodde hun her og var stor og vakker, med lang askegrå pels, med svart nese og barter. Da bar hun navnet April. Dessverre ble hun alvorlig syk og måtte avlives, sju år gammel. Sorgen over henne var nesten ikke til å bære, men det ble heldigvis mye enklere da jeg så henne her selv om kroppen var død. Jada, de kalles spøkelser, men det er ingen spøk. Katten var her sammen med de andre, selv om kroppen var død. Den er her fremdeles, parallelt med seg selv i ny kropp. Herlig. Og det var utrolig herlig da min gjenfødte lille frøken fant meg igjen. Den hadde blitt fem måneder, og jeg var tilfeldigvis på besøk i huset hvor den da bodde. Den var forlengst flytteklar, men det var ingen som ville ha henne. Inntil jeg kom. Jeg tok pusen med meg hjem, og det var en helt merkbar gjensynsglede fra hennes side, både overfor meg og huset mitt. Hun brydde seg ikke om å utforske noen ting, for hun visste jo allerede hvordan det så ut her. Visste hvor soveplassen sin var.

Her er det altså mange katter, tre levende og synlige for alle, og en del ikke fullt så synlige, men likevel godt merkbare for den som vil "se". Parallelle dimensjoner. Herlig!