Leoparder og andre spesielle dyr

Dette er ikke en leopard, dette er en svart skogsnegle. Men under her er to leoparder, en liten på 4-5 cm, og en litt større på 10-11 cm.

Prikkene og stripene vises godt og er årsak til at de kalles "Leopardsnegler". De er visstnok innvandrere, men her hos meg er de nyttedyr.

Begge sortene bor i hagen min, og holder plassen helt fri for den forhatte brunsneglen.

Skogsneglene har vært her "alltid", og deres stripete slektninger dukket opp første gang for 4 år siden. Den gang var det en del vanlige snegler i hagen også, men leopardene har fortrengt de grå. Passer meg bra, så får plantene stå i fred, for disse kjempesneglene spiser bare død vegetasjon. Og jommen er de kjemper også, noen av dem. Den største jeg har sett var like lang som håndflaten min. Hvis Litjveitja treffer på slike, hopper hun unna. Jeg tror hun må være redd slanger og lignende...

Leopardene er også de kjappeste sneglene jeg har sett noen gang. Når det gjelder disse, kan man ikke snakke om sein som en snegle.

Sneglene bor her fast, men det dukker av og til opp gjester i hagen også. Rådyr om vinteren. En rev nå og da ser vi også. En grevling passerte meg på en meters hold en sen sommerkveld, men før jeg rakk å reagere var den lydløst forsvunnet i kornåkeren nedenfor hagen.

En spurvehauk ble litt lenger. Den var nok desperat sulten, for den lille rovfuglen prøvde å fange "vår" skjæremor. Spurvehauken var bare halvparten så stor som skjæra, men den holdt henne godt fast. Skjærefar laget et svare spetakkel, og slo etter hauken med vingene. Jeg ville hjelpe til og kastet et lite hageredskap mot kaoset. Spurvehauken snudde hodet mot meg, og naglet meg med blikket et par sekunder, inntil den nok innså at utfordringen var for stor, og slapp taket i skjæra.

Skjæreparet flyktet opp i reiret sitt, spurvehauken tok til vett og fløy mot skogen, og jeg stod forbløffet igjen og lurte på om hendelsen hadde vært virkelig. Og det hadde den.

Katteliv

Kattenes liv vender tilbake til det normale nå, etter at denne krabaten fikk fjernet skjermen rundt halsen og stingene i øret. De andre to kattene har blitt mye roligere, og nå er de gjerne sammen alle tre. De hilser på hverandre ved matfatet, og deler på den beste soveplassen igjen. Det var litt trist her da de bare sprang vekk hver gang de så Litjpusen med "ekstrautstyret" fra dyrlegene. Men nå er alt bra igjen, med unntak av at det øret som ble operert er litt deformert og merkelig. Vi satser på at det går seg til, slik at denne praktkaren får vist hele verden hvor fin han egentlig er. Det viktigste er selvsagt at han har normal hørsel og kan bevege begge ørene slik en katt skal. Og det kan han nå.

For meg er det stor underholdning når de to lodne pusene mine utfordrer hverandre til kappløping og lekeslåssing ute i hagen. Da fyker de omkring busker og blomster, gjemmer seg for å overfalle motstanderen, og leker "sisten". Min vesle frøkenpus er oftest den som jages, men så er hun også den som utfordrer sine eldre og større brødre. Ofte.

De to røde guttene har samme mor. De er født her hjemme med ett og et halvt års mellomrom. Moren deres lever dessverre ikke lenger, men hun er her likevel. Jeg merker nærværet hennes av og til. Den unge kattedamen har ukjent mor (og far), likevel er hun lillesøster. I sin forrige inkarnasjon bodde hun her og var stor og vakker, med lang askegrå pels, med svart nese og barter. Da bar hun navnet April. Dessverre ble hun alvorlig syk og måtte avlives, sju år gammel. Sorgen over henne var nesten ikke til å bære, men det ble heldigvis mye enklere da jeg så henne her selv om kroppen var død. Jada, de kalles spøkelser, men det er ingen spøk. Katten var her sammen med de andre, selv om kroppen var død. Den er her fremdeles, parallelt med seg selv i ny kropp. Herlig. Og det var utrolig herlig da min gjenfødte lille frøken fant meg igjen. Den hadde blitt fem måneder, og jeg var tilfeldigvis på besøk i huset hvor den da bodde. Den var forlengst flytteklar, men det var ingen som ville ha henne. Inntil jeg kom. Jeg tok pusen med meg hjem, og det var en helt merkbar gjensynsglede fra hennes side, både overfor meg og huset mitt. Hun brydde seg ikke om å utforske noen ting, for hun visste jo allerede hvordan det så ut her. Visste hvor soveplassen sin var.

Her er det altså mange katter, tre levende og synlige for alle, og en del ikke fullt så synlige, men likevel godt merkbare for den som vil "se". Parallelle dimensjoner. Herlig!



Lille Houdini

Denne pasienten fortjener å kalles Lille Houdini fra og med i dag.

For fire dager siden vrengte han skjermen over det nyopererte øret. For to dager siden vrengte han skjermen over det friske øret. Og i dag greide han å åpne hele greia, slik at den bare hang og slang fra en løkke i båndet rundt halsen. Han har også greid å klore seg til blods flere ganger. Denne heling-prosessen møter stor motstand fra min lille pasient.

Så langt er resultatet at ørekarmen fortsatt er en smule blodfylt, og stingene har løsnet fra yttersida. De holder altså ikke brusk og hud sammen slik de skal, fordi denne katten protesterer så voldsomt på skjerm, smerter og gro-kløe. 

Jeg gir Reiki for smertelindring og for å påskynde groingen, men det går ikke fort nok for pusens tålmodighet.  Jeg tror vi må oppsøke ekspertene igjen etter helga.

Utvidet kommunikasjon

Denne søtnosen er familiens yngste medlem. Hun er litt over to år, og har bodd her mye lenger...

Hun bruker stemmen sin uhyre sjelden, men det er likevel ingen problemer med å fortstå hva hun vil si. Såvidt jeg vet, er den delen av hjernen som registrerer og tolker følelser den samme hos mennesker og dyr, derfor oppfatter vi raskt hvordan et dyr har det. Vi forholder oss dermed ubevisst til dyrs uttrykk for redsel, smerte, glede, misnøye, utålmodighet osv.
Men dyr kommuniserer mye mer enn det. Se bare på katter og hunder, for eksempel. Se hvordan de kan sitte å se på hverandre på avstand, for deretter som på signal starte lek, eller bare gå hver sin vei. Mine katter bruker samme teknikk på meg, de ser meg i øynene og formidler et budskap. Og jeg oppfatter hva de vil fortelle meg. Heldigvis trenger jeg ikke ha øyekontakt med kattene for å "høre" hva de vil si.

Det var en annen trefarget katt som lærte meg det, for en god del år siden. Den pusen satt i et bur på venterommet hos dyrlegen, og jeg snakket litt med den på menneskevis. Jeg snakket litt med mennesket som hadde bragt den dit også, og fikk høre den skulle avlives. En helt frisk og flott hunkatt i sin beste alder måtte dø, fordi eierne var gamle og skrøpelige. Mens jeg satt der på huk foran buret og snakket med katten, registrerte jeg en voldsom redsel hos katten. Det var hjerteskjærende, og rørte meg voldsomt. Og som lyn fra klar himmel flashet bilder inn i hodet mitt. Bilder av et kjøkken, bilder av en gammel dame og en skrøpelig mann. Katten sendte meg mentale bilder av sine elskede mennesker, og stedet den bodde. Den var redd og ville hjem til tryggheten.
Budskapet nådde meg i en brøkdel av et sekund, og jeg ble stum av forbløffelse, samtidig som jeg slet med tårene på vegne av den stakkars pusen. Jeg var også inderlig lei meg over å ikke kunne gjøre noe. Hadde det vært i dag, hadde jeg vel tatt katten med meg hjem, men dette skjedde for så lenge siden at det ikke var særlig utbredt med omplassering og fosterhjem for katter. Derfor gjorde jeg altså ingen ting. Men jeg tok med meg opplevelsen videre, og har tenkt på den katten svært ofte.  Den introduserte meg for en utvidet kommunikasjon med dyr, og en teknikk som jeg har utviklet videre. Takk til den ukjente kattefrøkenen.

For snart to år siden kom min trefargede pus til huset. Og hun har bodd her før... men da var hun grå i pelsen.

Spiseforstyrrelser

Det er jommen ikke bare bare å få hjem en nyoperert katt med krage rundt halsen.
For det første har den det vondt. For det andre må den mates, fordi kragen kommer i veien hvis den prøver seg på matskåla. For det tredje blir den spiseforstyrret...

Vanlig hverdagskost er ikke bra nok lenger, det skal være eksklusiv mat i porsjonsboks. I min naivitet kjøpte jeg to slike bokser før helga, og meningen var å stelle litt ekstra godt med pasienten min. Og hva har skjedd? Jo, slik mat er så mye bedre enn hverdagskosten, så alt annet blir avvist av min lille pelskledde venn. I går ettermiddag var begge boksene tomme. Bare aluminiumet igjen, og lukta av det som hadde vært der. Hva gjør så min lille store pusekatt? Jo, den sultestreiker! Og de andre to sympatistreiker...

Etter timesvis med taus stillingskrig, måtte jeg innrømme meg slått, og tok en runde for å proviantere flere porsjonsbokser. Dette blir en kostbar rekonvalesensperiode...

Syk-katt-epleie

To døgn siden operasjonen, og pusen er i bedring. Men for et styr med den skjermen den har rundt halsen.

Katten får ikke til å stelle pelsen sin, så børsten må brukes flittig. Pus kræsjer skjermen bort i alle matkopper, så den må mates for hånd. Hver gang den snur på hodet, eller rister seg, kommer det vonde øret borti plastkragen, og da rister den på hodet igjen. Og så blir det enda verre. De andre to kattene i huset, blir skremt av plastkragen, ergo stikker de av når de ser han. Stakkars store lille pusekatten! Dette kan bli lange, ensomme og slankende uker.

Matmor vrir hjernen for å finne gode måter å hjelpe katten på. Han blir løftet forbi hindringer, får ekstra god mat og ligger ofte i fanget. Men i går var gode råd dyr(e)... Han ble skremt av lyder fra veien, og pilte oppunder taket i garasjen for å gjemme seg. Der ble han, i timesvis. De andre kattene svinset inn og ut som vanlig, men pasienten uteble. Nå er ikke denne matmora like god til å klatre og balansere som en katt, dessverre, så det måtte til en stige, men pusekatten var likevel utenfor rekkevidde. Den bare titta ned og mol høylytt. Kanskje lo den godt i sitt indre over sin matmor som slet med høydeskrekken. Resignert ga jeg opp, krabbet ned fra stigen og gikk.

En drøy time senere kom pusen ned av seg selv.

Besøk hos dyrlegen: Blodøre - del 2

Nå i kveld har min kjære store lille puselusk det skikkelig vondt. Det hjalp ikke det spor at dyrlegen tappet litt blod fra øret til pusen forrige ettermiddag. Allerede i går formiddag var problemet tilbake; en stor blodpose hang på innsiden av pusens ørekarm. Og i morgest måtte øret opereres.
Jeg var sammen med pusen inntil han sovnet av bedøvende midler, men så måtte jeg forlate kontoret til dyrlegene. De skulle ringe når jeg kunne hente han igjen.
Det ble lange timer. Jeg hadde telefonen under konstant oppsyn og bare ventet - i over 5 timer. Omsider fikk jeg heldigvis beskjed om at puselusken kunne hentes.  Stakkars pusen min!
Han var utstyrt med krage for ikke å klore opp øret enda mer, og han var blodete og fæl. Og stressa til tusen. Øret hans var perforert med mange små svarte sting, og han hadde tydelig vondt. Huff.
Dyrlegene hadde skjært opp øret hans, skrapt vekk noe (som sannsynligvis hadde medvirket til at det ble et blodøre i utgangspunktet), og så sydd sammen huden og brusken i øret igjen. Stakkars lille store pusen min!

Nå har han vært hjemme i åtte timer, og har det virkelig vondt. Kragen plager han, fordi den kommer borti alt mulig når han beveger seg. Matlysten er på bånn, fordi øret er vondt. Han vil bare gjemme seg. Og lide.

Han skal få smertestillende i morgen tidlig, og dagen etter igjen. Men så er det slutt på slik hjelp.
Heldigvis har jeg greid å få han til å spise litt: reker og fersk torsk. Jeg har matet han, bit for bit. Mens pusen ligger langflat bak en sofa og lider. Smerten lyser av øynene hans, det er så tårene triller hos oss begge.

Hva hadde skjedd hvis dette øret ikke ble operert? Jeg antar at det enten ville bli en blodbyll som sprakk, og som fortsatte å blø.... Eller at blodåren som fører opp til øret ville kollapse.... Ingen av delene er spesielt hyggelige å tenke på. Men det er ikke spesielt hyggelig med en pusekatt med store smerter heller...
Her må smertelindring kobles inn, da er Reiki en god hjelp. Takk for Reiki!
Og god bedring til store lille pusen min.

Besøk hos dyrlegen: Blodøre

Min kjære pus ligger slapp og urørlig på puta si i dag. Han er kraftig neddopet på grunn av et høyst nødvendig besøk hos dyrlegen.

Det starta for en to-tre dager siden. Katten min gikk og rista på hodet i tide og utide. Slik så det ut i hvertfall, og gradvis bøyde den ene ørespissen seg nedover. Det så egentlig ganske komisk ut, men ved nærmere inspeksjon så jeg en kul på innsida av ørekanten. Jeg mistenkte insektstikk av ett eller annet slag, men ble lettere bekymret da kulen ble større dag for dag. Og det vanligvis hvite øret antok en mer blålilla farge etter hvert.

I går kveld bestemte jeg at dyrlegen måtte oppsøkes dersom øret til pusekatten var like ille i dag... Og det var slett ikke bedre, snarere tvert imot. Heldigvis er de lokale dyrlegene svært hjelpsomme, så i ettermiddag ankom katt og eier til dyrlegekontoret. Pusen protesterte høylytt på både bur og bilkjøring, men det var ingen vei utenom. Proffene måtte se øret hans.

Å få en sprøyte i  nakken er ikke populært, men ingen av mine katter tillater undersøkelser uten å være litt dopet først. Det bøyde øret var i tillegg litt smertefullt for pusen, så bedøvelse var påkrevd for at dyrlegen skulle få gjøre jobben sin - uten å få atten klør i fingrene.

Konklusjonen var "blodøre", noe jeg aldri har hørt om. Men blodet ble tappet ut, og begge ørene ble renset etter alle kunstens regler. Det viste seg at katten hadde midd i ørene, noe som klør svært. Den kan rett og slett ha skadet seg selv når den har klødd seg i øret. Huff. Og stakkars pus. Det må ha klødd noe voldsomt...

Så nå ligger han der på puta og hviler ut etter å ha besøkt dyrlegekontoret, mens jeg har fått betale en del kroner. Jeg må følge godt med de nærmeste par dagene, for det kan bli en ny blodansamling på øret. I verste fall må hud og brusk syes sammen. Noe jeg inderlig håper vi slipper, både pusen og jeg.

Men jeg har fått klar beskjed om å komme til dyrlegene med de andre to også. Siden fenomenet er smittsomt, har sannsynligvis også de midd som må knekkes, så nå må timeplanen ryddes for mer helsehjelp...