Brølekatter

Tiger (Panthera tigris) er et stort kattedyr som tilhører gruppen med brølekatter. (fra Wikipedia.)

Jommen har jeg brølekatter i huset jeg også. I hvertfall av og til. Disse små slektningene til tigerne som vi kaller huskatter, har både vilje, temperament og stahet en tiger verdig. Husets eldste heter Tiger også. Han er over 9 år og rødstripete med hvitt bryst og hvitt rundt nesen, skikkelig en praktkar. Men det er ikke han det skal handle om denne gangen. Derimot skal det skrives noen ord om den ett og et halvt år yngre broren til Tiger. En lyserer og svært langpelset variant av brølekatter.
Den lange tette pelsen kan være besværlig av og til, for når ullpelsen skal røytes av, hender det at det bokstavelig talt floker seg. Min lille stabeis fikk en ganske heftig floke på ryggen, mot haleroten. Den utviklet seg godt gjennom en måneds tid. Og like lenge har jeg snakket med pusen om å klippe vekk den store pels-klumpen. Snakket og snakket, tryglet og bedt. Truet med dyrlege og barbering. Det var å snakke til døve ører. Samme hva jeg sa, var pusekatten ikke villig til samarbeid. Han har vært hos dyrlegen og blitt barbert før, så jeg trodde virkelig at den trusselen ville føre til en samarbeidsvillig katt. Men på katters arrogante vis avviste han alt.
I et desperat forsøk på å befri katten fra pelsfloken prøvde jeg med tvang også. Og alle som har katt vet hvordan det må ende. Min søte snille pus ble umiddelbart en brølekatt med klør og tenner i mengder.

Like overbevisende som en tiger...

Overivrig etter å hjelpe pelsdyret resignerte jeg og fant kattebørsten istedet. Om igjen, og om igjen. Dessverre hjalp det ikke så mye, men det var da noe å holde på med mens jeg prøvde å snakke katten til fornuft.  Slik gikk dagene og ukene.

Helt til i går kveld. Pelsdotten kom helt frivillig på besøk i fanget mitt og saksa lå innen rekkevidde. Rolig pus, noen forsiktige prøveklipp - og seier over pelsfloker. Nå spankulerer han omkring og viser de andre to sin nye frisyre; ti kvadratcentimeter ryggskinn med tre millimeter lang pels. Omvendt hanekam?

En massakre

Kattene fordufter i samme stund som jeg bestemmer meg for å klippe plena. Så også i dag. Jeg tror de synes en gressklipper er et bråkete monster som tygger i seg alt den kommer over. De har rett i det.
I dag har klipperen tygget i seg meter på meter med gress og ugress, og hvitkløver. Mengder med hvitkløver. Og ikke bare det. Naboens bier og alle humlene liker hvitkløveren svært godt, og i dag var det hundrevis av disse bevingede skapningene sammen med kløveren.
Nå har det seg slik at min gressklipper krever en myndig styring av et menneske; meg. Jeg så at kløverblomstene hadde besøk, og kommanderte de besøkende nektarsamlerne til å fly vekk før klipperen kom tyggende, men de var svært uvillige til å adlyde. Valgets kvaler: enten kjøre utenom blomstene og biene, eller kjøre...

Resultatet? Plena har fått små hvite øyer av kløver med bier og humler i. Og jeg har flere liv på samvittigheten. Den ansvarlige for en massakre. Her drepte jeg tusenvis av veps med gift for noen dager siden, og så drepte jeg sikkert flere hundre bier i dag. Det er ikke noe rart at forskerne rapporterer at det er mindre bier og humler nå enn det burde være - det er nok min skyld.

Men skjærene i gården, de er fornøyde. De vandrer omkring på nyslått gress og plukker kjapt opp alle kadaverne, og de ser ut til å nyte maten. Noen smadrede snegler står også på menyen, ser jeg. Bare de nå lar leopardsneglene være. Kattene har også dukket fram igjen, storfornøyde. Å jakte på skjærer er en morsom sport. Heldigvis greier de aldri å fange dem. Her i huset er det jeg som står for massakrene.

Ett av ofrene, forhåpentligvis i god form i en vakker blomstereng i det hinsidige.

Dumping, mishandling og stjeling av dyr

gjør meg skikkelig forbannet.  Bare den siste uka har media flommet over av historier om mildt sagt elendig behandling av små og store dyr. Dyr har blitt stjålet, dumpet i skoger og grøfter og mishandlet grovt - til og med kastet foran biler. Akkurat som det er en godtatt måte å avlive dyr på. Til og med politiet har gjort seg skyldig i å med overlegg å kjøre over en katt. De bør virkelig skamme seg!

Alle som er stygge med dyr på en eller annen måte, bør skamme seg. Lenge.

Dyrene er våre venner. De er naturens gaver til oss. De viser oss betingelsesløs hengivenhet og kjærlighet, uten å kreve annet enn mat og stell og litt kos tilbake. Dyr har følelser akkurat som mennesker, og de føler smerte like godt som mennesker. Enn hvis noe kastet en unge foran en bil? Det skulle vel bli ramaskrik og oppstyr. Men hvis et dyr blir påkjørt blir refrenget fort "bare et dyr". Er et dyr "bare" for det barnet som koser seg med det? Er en familiehund "bare et dyr" for eierne? Og hva med en hest? Er den "bare"?

Visst er dyr akkurat det; dyr, men de er likevel levende skapninger som fødes av andre levende skapninger. Ethvert dyr har hatt en mor som ofret alt for at hennes små skulle leve opp. Også dyr puster, føler, har behov - akkurat som mennesker. Det de ikke har, er hevngjerrige tanker. Og de utøver aldri uprovosert vold. Kjæledyr er hengivne inntil døden.

Dyrene våre er prisgitt oss mennesker, og vi skylder dem å behandle dem pent. Pen behandling inkluderer å heller avlive dem enn å dumpe dem i skog og grøftekanter. Pen behandling betyr tak over hodet, mat og godt stell. Hver eneste dag i deres liv. Pen behandling betyr å beskytte dyrene mot ondskapsfulle mennesker og grusom behandling. Pen behandling betyr også god hjelp ved skader og sykdom. Vi mennesker er utpekt til å passe på at dyrene har det bra, det er derfor vi har fått dem som gaver. De er her for å lære oss å leve her og nå, de lærer oss om kjærlighet og hengivenhet på en måte ingen mennesker kan.

Støtt Dyrebeskyttelsen og andre av dyrenes gode hjelpere. Stell godt med dyrene. De sender oss budskap hele tiden, vi skylder dem å lære oss å forstå hva de vil lære oss.

Fiskemåker på besøk

Dagens frokost ble fortært i hagen, takket være et kort, men godt solgløtt. En tørr brødskalk til skjærene ble også med ut. Jeg strødde brødbitene utover plena, og ventet besøk av mine fuglevenner skjærene. Det er et par som bor i et stort tre her.
Skjærene var ikke å se, men en enslig fiskemåke landet mindre enn to meter vekk. Den naglet meg med et blikk som tydelig sa "ikke forstyrr!". På en-to-tre hadde den plukket i seg mer enn halvparten av brødet, mer enn den faktisk greide å svelge. Med halvåpent nebb stappfullt av brød, så den både komisk og fortvilet ut. Men strategien hans (eller hennes) var smart. For sekunder etter flakset det hvite vinger overalt i lufta over måken og meg - hele slekta kom for å delta i måltidet. De flakset og skrek mens "min" fiskemåke svelget etter beste evne, og fortsatte å forsyne seg av brødbitene. Den flyttet seg ikke, selv om noen av de andre bevingede var temmelig nærgående. De stupte og flakset på måkers vis, og en av dem fisket til seg et par biter. Mens "min" måke stirret på meg uten å vike en tomme. Seierssikkert holdt den stand på plena og gledet seg sikkert over at ingen andre torde å lande så nært et menneske. Lenge etter at slektningene hadde gitt opp, satt den der. Og stirret meg direkte i øynene mens den svelget maten.
Hele seansen varte nok bare et drøyt ti-minutt, likevel føltes det lenge. Jeg håper denne fiskemåken vil komme tilbake en annen gang og hilse på meg. Da skal den få mer mat.

Vepsebol

Jeg fant husokkupanter oppe på stabburet mitt for noen dager siden. De hadde nok bodd der en stund, for huset deres var stort... Summingen tiltok sterkt da jeg nærmet meg for å sjekke hvem beboerne var, inntil jeg fant det best å finne retretten.

Litt fornærmet over å ha blitt jaget ut av min egen eiendom, la jeg en listig plan for hvordan okkupantene skulle beseires. Men jeg måtte vente til det ble mørkt. Og kaldt.

Noen timer senere snek jeg meg opp stabburstrappa, bevæpnet med tykke klær, lommelykt og vepsespray. Jeg listet meg stadig nærmere, med alle sanser i beredskap. Ikke et insekt å se. Ikke en eneste summing i lufta. Der var jeg i posisjon, parat til aksjon med ferdigristet boks. På med lommelykta, fokus på målet - og gitskyen spredte seg omkring vepsebolet.

Hostende og lett forgiftet forlot jeg åstedet like kjapt som jeg kom. Jeg venta ikke for å se om noen illsinte husokkupanter ville ha kontakt med meg, jeg bare stakk. Og siden har jeg ikke sett en eneste veps. Men de flyr ikke i regnet, kanskje er det derfor?

Katter. Katter. Katter. Personligheter.

Denne kattungen bodde hos meg i ti uker en sommer for noen år siden. En herlig viljesterk og vennlig skapning, som alle katter. Hun var her som foster"barn" inntil hun fikk nye eiere.
Her i huset bor det fast tre store personligheter i pels. Alle med rød som mest dominerende farge. To er ute i regnet, mens den tredje har funnet seg en myk og varm soveplass inne.
Han er en diger katt med lang pels. Over åtte kilo katt å løfte på. Når han vil sitte på fanget, er det ikke plass til noe annet. Helst vil han sitte på fanget når jeg leser avisa, eller pusler med en sudoku. Den andre store - og rødpelsede - gutten, bruker klørne på meg når han vil ha kos og oppmerksomhet. Han er utrolig dyktig til å passe på at jeg ikke får risp i huden, men det går hardt utover klærne av og til. For han gir seg ikke før han har fått akkurat så mye oppmerksomhet som han ville ha.
Den tredje katta i huset er en søt og snill ung frøken. Ung og full av energi. Og hun vil helst sove oppå dyna mi, for seg selv. Denne puse-frøkenen bruker svært sjelden stemmen sin, likevel får hun fortalt hva hun vil. Alltid. Og hun gir seg ikke heller, før hun har fått akkurat den maten hun vil ha. Boksemat kommer som tredje alternativ, etter nyfanget småfugl og fersk fisk.
Hvordan vet jeg at hun vil inn, når hun ikke lager lyder? Jeg bare vet. Når jeg åpner ytterdøra, sitter hun der. Alltid.
Kattene er mine venner. De viser at de er glade i meg. De viser at de er glade for å bo her. De koser seg sammen, og sammen med meg. Ekstra fornøyd blir duringa når de får servert fersk sei. Da ligger de med buken nedpå og tygger og smatter. Hvorfor elsker katter å spise fisk, mens de hater å bli våte? De fanger jo ikke fiskene selv.

Det finnes mange andre kule dyr også. For eksempel hunder, sauer, griser, høner, ikke minst hester. Til og med rotter går an, men ikke insekter... Heldigvis fanger kattene både fluer og edderkopper. Veps må jeg ordne opp med selv. Men disse flyvende irritasjonsmomentene har det heldigvis vært lite av denne sommeren. Eneste fordelen med en kald og våt sommer....