søndag 29. september 2013


En dyretolk bruker telepati

Alt er energi, og all energi henger sammen. Den tar bare ulike former.
Tanker og følelser er også energi, dette utnytter en dyretolk til å kommunisere med dyrene.  Siden kommunikasjonen foregår uten andre hjelpemidler enn hjernens evne til å oppfatte energi, kalles det telepati. Et fenomen som avvises av mange, dessverre.

En gang hadde alle mennesker telepatisk kontakt med dyrene, men gjennom århundrer med fornektelse av alt som ikke kan måles og veies eller observeres på en eller annen måte, har evnen gått tapt hos de aller fleste. Heldigvis ikke hos alle.

En dyretolk fungerer som et mellomledd mellom dyrene og menneskene, en oversetter av telepatiske budskap, altså en slags tolk.
Jeg har funnet igjen evnen, og kaller meg nå dyretolk med stolthet.

Du kan finne mer informasjon på www.dyretolkmb.no, og på Facebook-siden Dyretolk Marianne. Ta gjerne kontakt. I mellomtiden fortsetter jeg å "snakke" med mine pels- og fjærkledde venner på deres eget språk :-)

mandag 21. januar 2013

Vinterkatter

Når kuldegradene fester grep i naturen skulle alle få være katt for ei stund. Sove 23 timer i døgnet, spise i en halvtime... Og noen korte men nødvendige turer ut av og til.
Matmor tar styringa innimellom, og bestemmer at nå skal katten ut. Og hva skjer så? Katten snur i lufta over dørstokken og smetter inn igjen før matmor får sukk for seg. Etter et par-tre slike stunt, seirer den som har kjappest reaksjonsevne. Gjett hvem det er?
Kattene sover og sover, overalt i huset. Populære steder er alle stuas myke stoler, alle puter og pledd, kurven oppå kjøleskapet, vasken på do, skittentøykurven, nok et par kurver med tepper i. De er faktisk tiltenkt kattene, i motsetning til de andre stedene, men akkurat det vil ikke kattene høre på. De bestemmer sjøl hvor de vil være. Og matmor gleder seg til kulda trekker seg vekk igjen...



mandag 19. november 2012

Samtaler med en hest

Følgende kommunikasjon skjedde i sanntid, men uavhengig av sted og fysisk møte.

En hest var forsvunnet, og jeg fikk kontakt med den via den universelle energien.

Slik gikk samtalen:
(dag 2)
Meg: Hei D, er du der? Kan jeg få snakke med deg?
D: Ja.
Meg: Hvordan er det med deg?
D: Redd. Sulten.
Meg: Hvor er du?
D: Vet ikke.
Meg: er du skadet?
D: Nei. Sitter fast.
Meg: Sitter beina dine fast?
D: Nei. Hun viser meg hovene sine en etter en og grunnen de står på. Bakken består av grus og stein, vissent gress og kvister. Så snur hun på hodet og viser meg at dekkenet har hektet seg fast i noe kratt og greiner.
Meg: Kjære deg, du er sterk nok til å rive deg løs. Gjør det.
Meg: Hvor er du?
D: Vet ikke.
Meg: Hva ser du omkring deg?
D: Mørkt.
Meg: Hva så du før det ble mørkt?
D: Hun viser meg noen grantrær og kratt et lite stykke unna.

(dag 3)
Meg: Hvor er du?
D: Samme.
Meg: Hvordan har du det?
D: Sulten. Redd.
Meg: Folk leter etter deg. Hva hører du?
D: sender lyden av en bil i det fjerne. Sulten. Hvorfor komme de ikke? De bruker å komme med mat. De bruker å hente meg. Hvorfor kommer de ikke. Ventet lenge.
Meg: De kommer. De må bare finne deg først. Hvorfor stakk du av?
D: Pang. Redd. Trodde jeg døde.
Meg: Hvorfor trodde du det?
D: Pang er død.

Meg: Kan du vise meg hvor du sprang?
D: sender panikk-sprinten sin. Den går i en rasende fart. Omgivelsene fyker forbi så fort at mine sanser ikke greier å skille ut detaljer.

(dag 4)
Meg: Hvor er du, D?
D: Samme.
Meg: Sitter du fast?
D: Nei. Redd. Sulten. Hvorfor kommer de ikke? Jeg er så glad i dem, hvorfor kommer de ikke?

Meg: De leter, men vet ikke hvor de skal lete. Og noen tror du er død nå.
D: gråter. Jeg er så glad i dem, er ikke de glad i meg?
Meg: De er  glad i deg. Jeg er glad i deg. Men nå har de lett så lenge uten å finne deg at de holder på å miste håpet.
D: gråter i strie strømmer. (Meg også.)
Meg: Du og jeg gir ikke opp. Du skal bli funnet, samme hva jeg må gjøre. Du er viktig og det er mange som er glad i deg. Hold ut.

Dagen etter ble hesten heldigvis funnet i god behold. "Fanget" mellom dype grøfter, i et skogsområde. Og uten dekken.
Da jeg møtte hesten i kjøtt og blod, takket hun meg med et par gnag på skulderen, og en langvarig øyekontakt som gikk rett i hjertet på meg. Takk, D!


tirsdag 13. november 2012

Window shopping

eller kunsten å kjede seg med stil.

Grått og vått vær er ikke kjedelig bare for mennesker. Mine tre søte pelsvesener kjeder seg også når været er fuktig og kaldt. Jeg har vurdert regnjakke med hette til kattene, men droppet ideen ved nærmere ettertanke. De får være mye inne i stedet.
Hva gjør en katt som kjeder seg?

Mine små dyr følger ofte samme handlingsmønster; først spise litt, så stelle pels og poter. Dernest en runde med masing etter oppmerksomhet fra nærmeste tilgjengelige menneske, helst i et varmt fang. Men hvis fanget ikke er særlig tilgjengelig starter en innbitt leting etter gjemte og glemte leker. Helst slike som triller svært fort når de får et dask med en pelspote. Den leken er artig i omtrent 6 minutter. Litt lengre hvis matmor bidrar med noen puff slik at det blir mer uforutsigbart hvilken retning leketøyet tar. Kattunger kan herje med rullende leker svært lenge om gangen, men voksne katter gidder ikke det. De har for lengst perfeksjonert jakt-teknikkene og trenger dermed ikke den treningen slik småkatter gjør.

Etter noen minutter med lek tar altså kjedsomheten over igjen. Hva skal de da gjøre? Som oftest skjer ett av to: enten finne seg en god soveplass, eller en vinduskarm. Fra vinduskarmen kan de følge med på livet ute, og ser de fugler blir det helt topp. Da lager pusene "knitre"-lyder og gir ivrige signaler om jakthumør. Windowshopping for katter. Halen pisker, ørene stritter og entusiasmen er stor. For meg ser det ut som fuglene er med på leken også, spesielt skjærene. De kan spankulere nedenfor vinduet ganske lenge og skotte opp mot katten med høylydt skratting som akkompagnement. Jeg er overbevist om at fuglene vet at det da er glass mellom jeger og bytte.

Når fuglene ikke gidder mer, gjenstår bare å krølle seg sammen og sove...

eller bare sove.

lørdag 22. september 2012

Den enes død - den andres brød...

I dag ble jeg oppmerksom på ei stor kråke som plukka i ett eller annet på gårdsplassen. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg ut for å se hva det var. Kråka hakket i denne som ligger utslått her.
Ikke den største rotta jeg har sett, men den første jeg har sett i dette området. Og nå jeg har bodd i dette nabolaget i tretten år...
Ifølge tommestokken er dette eksemplaret nesten 40 cm langt, inkludert halen. Derfor blir grobladene på bakken ganske små i forhold. Det er neppe kråka som har drept rotta, for kråka greier ikke å få med seg rotta opp i lufta. De holder til på samme sted fremdeles, både den levende og den døde.
Kanskje er det en av mine katter som har drept gnageren? Katter som får nok mat hjemme, spiser ikke rotter, men de kan godt like å jakte på dem. Men hvis rotta er drept av gift (som den i tilfelle må ha fått i seg et annet sted), lever også kråka farlig. Eller er de "immune" mot rottegift? Kråker er jo såkalt alt-etende, og mange synes de er ufyselige. Vel, i dag er den en nyttig renovatør. Den enes død, osv.

lørdag 15. september 2012

Havørn på snarvisitt

I dag hadde jeg en fantastisk opplevelse! Rett utenfor kjøkkenvinduet kom en diger havørn svevende og tittet inn til meg. Den var virkelig så nært huset at jeg så både øyne og fjærdrakt helt tydelig. Uten redsel møtte den blikket mitt.
Jeg sprang huset rundt for å se hvor den dro, og den tok flere runder over eiendommen før den dreide av og satte kursen mot fjorden. Utrolig vakker fugl! Kjempeherlig å se den på så nært hold. Men du verden så stor den blir når den kommer tett innpå...

En kjapp konferanse med fugleboka fortalte meg at det var en ung havørn. Flott.  Vi ser jo ørnene høyt oppe under sky og sol ganske ofte, men tett på bebyggelse og husvegger er heller sjelden. Jeg ønsker den alt godt og et langt liv.
Dessverre glemte jeg helt å finne noe å fotografere med, så nå har jeg "knabbet" et bilde tatt av Kai Helge Andersen. Unnskyld, og takk til fotografen! Men dette bildet viser altså akkurat det samme som jeg så, fra mitt eget kjøkkenvindu i dag, selv om "min" ørn var en del nærmere enn dette.
Takk også til naturen som i sin raushet gir meg slike flotte opplevelser.

søndag 9. september 2012

Hvor er alle fuglene?

En kald og litt våt start på september har jaget vekk alt som flyr. Det ser i alle fall slik ut. De stakkars insektene som prøver vingene, dunkes mot bakken av tunge regndråper. Noen fugler er på matjakt, slik som ørneparet jeg så forleden, men mange er de ikke.
Måkene er tause og usynlige, bare noen få unge stormåker er å se av og til. De er lett kjennelige i sin gråbrune fjærdrakt. Slik vil de se ut helt til neste år. Ravnen er taus, kråkene er ikke å se (eller høre), heller ikke kaiene. Sannsynligvis finner de mat i nærmeste skog, men jeg savner å høre at de er der. Hubroen som bodde i lia i nærheten har jeg ikke hørt siden i fjor... Er den borte for godt? Den liker jo ikke å bli forstyrret av mennesker, så kanskje har den ganske enkelt flyttet. Eller?
Hubroens karakteristiske rop er alltid spennende å høre, kanskje mest fordi den bekrefter at vi har skikkelig store fugler også i vår mangfoldige natur. Noen tror den varsler død og elendighet, men det er bare tøys. Slik overtro er like mye overtro som at skjærene er uhells-varslere. De er jo bare koselige fugler som ikke er så redd for oss mennesker som enkelte andre. Tvert imot kan det se ut som de foretrekker å holde seg nært menneskene, sikkert fordi vi hjelper dem med tilgangen på mat. Og fordi rovfuglene helst ikke vil ha noe med oss tobeinte å gjøre.
Skjærene knabber egg og unger fra andre fugler i hekkesesongen, lilkevel holder småfugler seg i nærheten av skjærene. Det er nok fordi de blåsvarte og hvite er dyktige til å varsle om katter og andre farer. Men nå er også skjærene lite å se. Er de på bærtur?
Gjessene har flyktet sørover uten at jeg har sett dem denne gangen - synd. Flokkene er så vakre der de fosser over himmelen. Linerler og svaler er også borte nå, og trost og stær har flokket seg før de setter kursen sørover de også. Men til vanlig bor her blåmeis og kjøttmeis - hvor er de? Slike typer holder ut norsk vinter, så de bør være i nærheten, jeg har bare ikke hørt dem på lenge...
I år hadde vi ingen hakkespett på blåmeis-fangst, heldigvis, for småfuglene fikk nytt hus i vår og der er "døra" sikret mot lange og kraftige hakkespettnebb. Likevel er det temmelig lenge siden jeg har hørt noe fra meisene mine. Håper de dukker opp igjen nå som jeg har hengt opp ny forsyning av meiseboller.
En regnvåt og mørk septemberkveld for et par år siden hørte jeg en ukjent fuglestemme utom vinduet mitt. Etter å ha konsultert med fugleboka - den med lydeksempler - viste det seg å være en kattugle. Den satt og ropte fra treet i hagen. Den tutet ikke, det var mer som et pip den ropte med. Spennende likevel, særlig fordi den ropte mens det var mørkt. Den fugleboka til J.Pedersen og L.Svensson er forresten ganske fantastisk. Ikke bare er bildene og beskrivelsene flotte, men alle lydklippene gjør det mulig å identifisere fuglene uten å se dem. Herlig.
Kattene synes ikke de lydklippene er like herlige da, de blir helt forstyrret når jeg spiller av fuglelyder. Morsomt å se på for meg, men stressende for kattene når de fyker rundt i rommet og opp i vinduene for å sjekke hvor fuglene er, mens ørene går i alle retninger for å identifisere retningen... Stakkars puser, slikt er det bare jeg av oss som ler av.