En kald og litt våt start på september har jaget vekk alt som flyr. Det ser i alle fall slik ut. De stakkars insektene som prøver vingene, dunkes mot bakken av tunge regndråper. Noen fugler er på matjakt, slik som ørneparet jeg så forleden, men mange er de ikke.
Måkene er tause og usynlige, bare noen få unge stormåker er å se av og til. De er lett kjennelige i sin gråbrune fjærdrakt. Slik vil de se ut helt til neste år. Ravnen er taus, kråkene er ikke å se (eller høre), heller ikke kaiene. Sannsynligvis finner de mat i nærmeste skog, men jeg savner å høre at de er der. Hubroen som bodde i lia i nærheten har jeg ikke hørt siden i fjor... Er den borte for godt? Den liker jo ikke å bli forstyrret av mennesker, så kanskje har den ganske enkelt flyttet. Eller?
Hubroens karakteristiske rop er alltid spennende å høre, kanskje mest fordi den bekrefter at vi har skikkelig store fugler også i vår mangfoldige natur. Noen tror den varsler død og elendighet, men det er bare tøys. Slik overtro er like mye overtro som at skjærene er uhells-varslere. De er jo bare koselige fugler som ikke er så redd for oss mennesker som enkelte andre. Tvert imot kan det se ut som de foretrekker å holde seg nært menneskene, sikkert fordi vi hjelper dem med tilgangen på mat. Og fordi rovfuglene helst ikke vil ha noe med oss tobeinte å gjøre.
Skjærene knabber egg og unger fra andre fugler i hekkesesongen, lilkevel holder småfugler seg i nærheten av skjærene. Det er nok fordi de blåsvarte og hvite er dyktige til å varsle om katter og andre farer. Men nå er også skjærene lite å se. Er de på bærtur?
Gjessene har flyktet sørover uten at jeg har sett dem denne gangen - synd. Flokkene er så vakre der de fosser over himmelen. Linerler og svaler er også borte nå, og trost og stær har flokket seg før de setter kursen sørover de også. Men til vanlig bor her blåmeis og kjøttmeis - hvor er de? Slike typer holder ut norsk vinter, så de bør være i nærheten, jeg har bare ikke hørt dem på lenge...
I år hadde vi ingen hakkespett på blåmeis-fangst, heldigvis, for småfuglene fikk nytt hus i vår og der er "døra" sikret mot lange og kraftige hakkespettnebb. Likevel er det temmelig lenge siden jeg har hørt noe fra meisene mine. Håper de dukker opp igjen nå som jeg har hengt opp ny forsyning av meiseboller.
En regnvåt og mørk septemberkveld for et par år siden hørte jeg en ukjent fuglestemme utom vinduet mitt. Etter å ha konsultert med fugleboka - den med lydeksempler - viste det seg å være en kattugle. Den satt og ropte fra treet i hagen. Den tutet ikke, det var mer som et pip den ropte med. Spennende likevel, særlig fordi den ropte mens det var mørkt. Den fugleboka til J.Pedersen og L.Svensson er forresten ganske fantastisk. Ikke bare er bildene og beskrivelsene flotte, men alle lydklippene gjør det mulig å identifisere fuglene uten å se dem. Herlig.
Kattene synes ikke de lydklippene er like herlige da, de blir helt forstyrret når jeg spiller av fuglelyder. Morsomt å se på for meg, men stressende for kattene når de fyker rundt i rommet og opp i vinduene for å sjekke hvor fuglene er, mens ørene går i alle retninger for å identifisere retningen... Stakkars puser, slikt er det bare jeg av oss som ler av.
I dag ble jeg oppmerksom på ei stor kråke som plukka i ett eller annet på gårdsplassen. Nysgjerrig som jeg er, gikk jeg ut for å se hva det var. Kråka hakket i denne som ligger utslått her. 
